Vi vet akkurat hvordan du har det: Løvet hoper seg opp i uoverkommelige hauger, det er stummørkt når du står opp, du sklir i gjørma på vei til jobb, og når du kommer for sent nok en gang, får du sparken. Hver dag.
tirsdag 3. november 2009
Gjør hver dag til en film!
Vi vet akkurat hvordan du har det: Løvet hoper seg opp i uoverkommelige hauger, det er stummørkt når du står opp, du sklir i gjørma på vei til jobb, og når du kommer for sent nok en gang, får du sparken. Hver dag.
torsdag 29. oktober 2009
Kjærlighetsbrevskolen #1: Kjærlighetsdiktet

torsdag 22. oktober 2009
Omfavn mislykketheten!
Det begynner å nærme seg halloween, og spørsmålet på alles lepper er: Hva slags kostyme skal jeg imponere vennene mine med i år? Dagens tips fra Hoppe strikk!-leiren er av det sombre slaget. De fleste Halloween-kostymer er og blir ganske mislykka. Vennene dine blir sjelden spesielt imponerte. De ser ikke engang om det er drakula eller sjørøver du skal forestille. Men fortvil ikke, omfavn heller denne gjennomgående mislykketheten og kle deg ut som det mest mislykkede halloweenkostymet noensinne: Hanne som hula hula-dame. I stedet for å se ut som en eksotisk strandbabe, så jeg ut som en etnisitetsforvirret charterzombie med tredjegrads hudforbrenning. − Jeg klarer aldri å bli så mislykka, tenker du sikkert nå. Joda, det går så bra, sier jeg da. Veien til å virkelig ikke få det til, er kortere enn du tror. Bare følg disse enkle stegene:- Skaff deg et bastskjørt som ikke ligner på et bastskjørt i det hele tatt
- Finn frem to gamle brune tynne strømpebukser. Det ene paret bruker du på vanlig måte, på beina. Det andre klipper du et hull i skrittet på og bruker som genser. Denne genseren kommer sannsynligvis til å være mer gjennomsiktig og avslørende enn du er komfortabel med, men med mislykkethet følger ukomfortabelhet. Omfavn alt!
- Blomsterkrans fylt med uekte plastikkblomster hører med
- Til slutt står kun kronen på verket igjen: brunkrem! Det er viktig at brunkremen er mer rød enn brun, og at den har en helt annen farge enn strømpebuksegenseren din. Smør den ujevnt ut over fjeset, men pass på at halsen, ørene og hendene er brunkremfrie.
Bilde: privat
søndag 18. oktober 2009
Danseføljetong # 11: Sykkeldansen
Bilder: private
lørdag 10. oktober 2009
Topp tre
Dette punktet er et bevis på at man som menneske forandrer seg hele tiden. Den jeg er nå er ikke den jeg er om ett år. For et år siden var det å like regn og kjøligere dager rett og slett ikke forenelig med min DNA-struktur. Men nå heter det ikke lenger kaldt, det heter friskt. Regn er ikke guffent, det er oppløftende og forvandler grå asfalt til regnbuefargede kunstverk av noen gulv. Vind er ikke lenger depresjonsfremkallende, men gjør at man føler seg hjemme på denne planeten.
Vær grei mot deg selv minst en gang om dagen, er en fin leveregel. Jeg er skikkelig grei mot meg selv! Ikke sjelden sørger jeg for at jeg får pakker i posten. Dette gjør meg meg langt over midt på treet fornøyd, og jeg føler meg veldig takknemlig for at jeg er så generøs og snill mot meg selv. Takk Hanne, for at du finnes! Mange av disse små presangene er funnet på ebay. For et upersonlig sted å handle, vil noen kanskje si. Men der tar dere "noen" skammelig feil. Hvilke andre steder får man hyggelige lapper fra selgeren når man kjøper plastikkhårspenner? Og hvilke andre steder får man tilbakemeldinger fra selgere om at man er enestående, perfekt og får karakteren A++++, når man kjøper en kjole til 80 kroner?
# 3: En mulig forklaring på hvorfor jeg plutselig har begynt å like dårlig vær kan være at jeg har hatt Atlas sounds Shelia på øret. Verden blir vakker!
Mp3: Atlas Sound - Shelia (på box.net. Kjøp albumet her)
Bilder: private
lørdag 3. oktober 2009
Forever stuck in the background.


Det er ikke uten grunn at Miranda July er min imaginære BFF.
Bilder: VICE/ Miranda July og Joel Ethridge. Se flere her.
Medlemmer!
I kveld skal hele hoppe strikk-redaksjonen snøre på seg danseskoene og feire 10-årsdagen til et av våre husorkestre. Vi har alle tre spilt Now We've Got Members eklektiske balkanprog(og så videre) i det uendelige på kanalen i våre hjerter, Radio Nova, og sammen har vi svingt oss til Members' liflige 11/8-takter omtrent tusen ganger. De er en herlig bøtteballett og jeg tror det kommer til å bli omtrent slik:
Jeg blir veldig glad hvis de spiller denne her: We Rip Scarlet Pages / Right Down From The Sun (mp3 på box.net)
Og jammen skal ikke Pilemil spille også! Jeg satser på at de disker opp med denne låta, som jeg for tiden tramper takten til på 20-bussen hver morgen: Woke Up Inside A Drum (mp3)
På Moloch i kveld, vi anbefaler at du melder deg på og kommer, du også!
Bilder: Morten Spaberg/private
torsdag 1. oktober 2009
Hopp i strikk!
Mine søsken har forlatt meg for mer eksotiske steder. Bortsett fra broren min da, som bor i Trondheim, og har forlatt meg for et mindre eksotisk sted. Mine søstre, derimot, Ingunn og Bente, bor henholdsvis i Italia og Sør-Afrika, og blir henholdsvis kjent med menn ved navn Piero og løver ved navn Roy. Bente forteller at på tross av Roys majestetiske framtreden blir han jaktet på av de andre hannløvene, siden han er litt mindre og de krangler om hunnene. Historien om Piero er ikke veldig ulik. Uansett: Hoppe strikk! har fått henvendelser fra dere lesere om vi ikke kan skrive om mer vågsomme og dramtiske hendelser. Og selvsagt kan vi det! Men siden det begynner å bli noen dager (år) siden jeg gjorde noe utpreget nerveprirrende, får dere i stedet et gjesteinnlegg fra min søster Bente, i Sør-Afrika:
Jeg har tenkt på dét strikkhoppet i et halvt år. Det skal visstnok være verdens høyeste strikkhopp, men jeg lurer på om det ikke er verdens lengste strikk, men den høyeste plassering av strikken eller noe. Uansett, det forandrer egentlig ikke mye, det er fortsatt noe av det sprøeste og drøyeste jeg har gjort. Vi kom oss til dette stedet, vi registrerte oss, med ett hadde vi utstyret rundt oss og gikk i rekke til broa. Det var tilsammen ni stykker som skulle hoppe. For å komme seg til stedet man skulle hoppe fra måtte man først gå ut på broa, nesten like skummelt som det som fulgte etter. Broa var sånn at man kunne se ned på bakken under føttene (det var litt som et gjerde) og det vaiet når man gikk.
Heldigvis var Anna enda litt mer nervøs enn meg, så det roet meg litt, men i blant grep følelsen av "ånei, hva hvis dette faller sammen"-panikk i meg og jeg bare håpet på å komme meg til broa i live. Så, vi hadde først fått nummer om når vi skulle hoppe, men det viste seg å ikke stemme, så vi ble bare plutselig grepet tak i. Først ut var en Martin-i-sjokk. Han sa ikke mye, fikk på seg utstyret og gikk mot kanten. De spilte høy musikk og jeg visste bare ikke hvor jeg skulle gjøre av meg og prøvde å ikke tenke altfor mye på det som skulle skje.
Plutselig så vi Martin forsvinne fra broa, og jeg tenkte bare "nei, hold han igjen, dette er feil" fordi det er helt grunnleggende unaturlig for mennesker å hoppe fra så høye steder. Jeg blir helt nervøs bare av å skrive om dette! Så var det Ida, så Anna, noen andre, og så meg. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, visste bare at jeg kom til å angre hvis jeg ikke gjorde det og at klarte Anna så skulle jeg også, og plutselig stod jeg på kanten.
To av bromennene som jobbet der telte fra fem eller til fem, og jeg vet rett og slett ikke hva som skjedde, om jeg hoppet, om de puffet, om jeg gikk fram eller hva. De første sekundene var helt syke, det var nesten helt uvirkelig og vanskelig å sette ord på. Jeg skjønte ikke noe av hvordan jeg var plassert og det øynene mine så var bare kaos og det var bare helt sinnsykt. Etterhvert begynte tauet å stramme og det var litt tryggere på en måte, men fjom så bar det opp igjen. I første sjokket tror jeg ikke at jeg klarte å lage en lyd, men da jeg var på vei opp for andre gang var jeg på en måte endelig der at jeg skjønte at jeg måtte jo skrike. Så da hylte jeg. Ellers var det plutselig blitt helt stille, la ikke merke til noen av lydene fra broa. Etterhvert ble jeg liksom hengende der med hodet ned og det var ganske skummelt. Prøvde å la være å tenke på det, men følte at det ikke var langt fra at beina mine ville skli gjennom knutene som holdt meg fast. Man er plutselig så veldig avhendig av en konstruksjon som man ikke helt aner hvordan funker.
Etter dette satt vi alle mann å klynget oss til ting. Martin tviholdt på benken han satt på og jeg holdt tak i diverse folk som jobba der. Rart det der. Etter hoppet var vi plutselig helt fjerne alle sammen. Etter adrenalinet hadde lagt seg var jeg halvdød. Vi dro og hang på en strand resten av dagen. Vi hadde fått anbefalt å utforske stedet, men vi bare datt sammen tjue meter fra bilen.
onsdag 30. september 2009
Où et quand?
torsdag 24. september 2009
Bli del av noe større enn deg selv!
Sjelefreden senker seg mens vi krysser ut Oslofjorden. Jeg er ikke lenger meg selv, men en skrue i et velsmurt båtmaskineri, og speider etter farer i horisonten.
Uniformering er viktig – vi hadde matchende flytejakker, jollebukser og sjøstøvler. Dessuten er det viktig å krydre språket med passelige mengder båtlingo. Dette styrker din identitet som medlem av mannskapet og markerer avstand til de uinnvidde(i mitt tilfelle: landkrabbene). Her er noen av ordene jeg har lirt av meg i løpet av ferden: akterlik, kick, rev, spri, salingshorn, forstag, og logjerrig.


