Mine søsken har forlatt meg for mer eksotiske steder. Bortsett fra broren min da, som bor i Trondheim, og har forlatt meg for et mindre eksotisk sted. Mine søstre, derimot, Ingunn og Bente, bor henholdsvis i Italia og Sør-Afrika, og blir henholdsvis kjent med menn ved navn Piero og løver ved navn Roy. Bente forteller at på tross av Roys majestetiske framtreden blir han jaktet på av de andre hannløvene, siden han er litt mindre og de krangler om hunnene. Historien om Piero er ikke veldig ulik. Uansett: Hoppe strikk! har fått henvendelser fra dere lesere om vi ikke kan skrive om mer vågsomme og dramtiske hendelser. Og selvsagt kan vi det! Men siden det begynner å bli noen dager (år) siden jeg gjorde noe utpreget nerveprirrende, får dere i stedet et gjesteinnlegg fra min søster Bente, i Sør-Afrika:
Hopp i strikk!
Jeg har tenkt på dét strikkhoppet i et halvt år. Det skal visstnok være verdens høyeste strikkhopp, men jeg lurer på om det ikke er verdens lengste strikk, men den høyeste plassering av strikken eller noe. Uansett, det forandrer egentlig ikke mye, det er fortsatt noe av det sprøeste og drøyeste jeg har gjort. Vi kom oss til dette stedet, vi registrerte oss, med ett hadde vi utstyret rundt oss og gikk i rekke til broa. Det var tilsammen ni stykker som skulle hoppe. For å komme seg til stedet man skulle hoppe fra måtte man først gå ut på broa, nesten like skummelt som det som fulgte etter. Broa var sånn at man kunne se ned på bakken under føttene (det var litt som et gjerde) og det vaiet når man gikk.
Heldigvis var Anna enda litt mer nervøs enn meg, så det roet meg litt, men i blant grep følelsen av "ånei, hva hvis dette faller sammen"-panikk i meg og jeg bare håpet på å komme meg til broa i live. Så, vi hadde først fått nummer om når vi skulle hoppe, men det viste seg å ikke stemme, så vi ble bare plutselig grepet tak i. Først ut var en Martin-i-sjokk. Han sa ikke mye, fikk på seg utstyret og gikk mot kanten. De spilte høy musikk og jeg visste bare ikke hvor jeg skulle gjøre av meg og prøvde å ikke tenke altfor mye på det som skulle skje.
Plutselig så vi Martin forsvinne fra broa, og jeg tenkte bare "nei, hold han igjen, dette er feil" fordi det er helt grunnleggende unaturlig for mennesker å hoppe fra så høye steder. Jeg blir helt nervøs bare av å skrive om dette! Så var det Ida, så Anna, noen andre, og så meg. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, visste bare at jeg kom til å angre hvis jeg ikke gjorde det og at klarte Anna så skulle jeg også, og plutselig stod jeg på kanten.
To av bromennene som jobbet der telte fra fem eller til fem, og jeg vet rett og slett ikke hva som skjedde, om jeg hoppet, om de puffet, om jeg gikk fram eller hva. De første sekundene var helt syke, det var nesten helt uvirkelig og vanskelig å sette ord på. Jeg skjønte ikke noe av hvordan jeg var plassert og det øynene mine så var bare kaos og det var bare helt sinnsykt. Etterhvert begynte tauet å stramme og det var litt tryggere på en måte, men fjom så bar det opp igjen. I første sjokket tror jeg ikke at jeg klarte å lage en lyd, men da jeg var på vei opp for andre gang var jeg på en måte endelig der at jeg skjønte at jeg måtte jo skrike. Så da hylte jeg. Ellers var det plutselig blitt helt stille, la ikke merke til noen av lydene fra broa. Etterhvert ble jeg liksom hengende der med hodet ned og det var ganske skummelt. Prøvde å la være å tenke på det, men følte at det ikke var langt fra at beina mine ville skli gjennom knutene som holdt meg fast. Man er plutselig så veldig avhendig av en konstruksjon som man ikke helt aner hvordan funker.
Etter dette satt vi alle mann å klynget oss til ting. Martin tviholdt på benken han satt på og jeg holdt tak i diverse folk som jobba der. Rart det der. Etter hoppet var vi plutselig helt fjerne alle sammen. Etter adrenalinet hadde lagt seg var jeg halvdød. Vi dro og hang på en strand resten av dagen. Vi hadde fått anbefalt å utforske stedet, men vi bare datt sammen tjue meter fra bilen.
